Den 9. april 1940 kom krigen til Norge. Fra et loftsvindu i Stavanger ser ei ung jente den norske marinebåten Ægir gi tapt for tyske fly. Litt senere marsjerer soldatene inn i byen. Skoler blir kaserner. Offentlige bygninger overtas til tysk administrasjon. En ny tid er brått begynt, men man tilpasser seg raskt. Livet er blitt mer spennende og bedre for mange. Flyplassen skal utvides og bunkere bygges. Jenta går til sitt arbeide hos fotografen i sentrum. Der kommer soldatene, unge, stramme og sjarmerende i sine nye uniformer for å bli foreviget. De inviterer jenta som snakker så godt tysk på kafe. Hvordan det kunne ha endt vet jeg ikke. Mange jenter som møtte tyske menn ble ikke hentet av sin bror. Mange jenter, deres menn og barn hadde lidelse, skam og fordømmelse i vente som betaling for sin kjærlighet.
Jenta var min mor. 17 år gammel ble hun nok fascinert og sjarmert av soldatene. Men det var en annen tanke som hadde forrang. Hun ville hjelpe. De sårede fra Ægir trengte hjelp. Det var kamper andre steder. Jenta springer til forbindingsplassen på Døves hus. Tvers igjennom hele byen. Hun vil melde seg frivillig, men blir avvist. Hun vil gå på sykepleierskole, men er for ung. Foreldrene prøver å snakke henne til rette. Eller temme henne er kanskje et rettere uttrykk? Men tanken forlater henne ikke. Noen snakker sammen og finner en løsning. I Bergen får hun plass på sykepleierskole til tross for at hun er for ung. Men det blir feil. Hun vil ha mer spenning enn den eldrepleie de tilbyr på metodistenens sykepleieskole. Hun leser i avisen og ser Filmavisen på kino. Det tyske røde kors trenger sykepleiere. Søknaden leveres. Det kommer svar. Oslo. En februar dag i 1944 entrer hun båten til Århus. Toget til München. Gjennom et mer og mer krigsherjet Europa. Hun er blitt frontsøster.
Den 12. mars 2020 kom krisen igjen til Norge. Jeg og min bror var på Riksarkivet for å finne spor etter vår mor i mappene til de andre kvinnene som dro sammen med henne den råkalde vinterdagen i 1944. Det er ikke flyalarmen som går. Ingen tordnende kanoner. Ingen fremmede soldater i gatene. Men ministre på et podium som sier at en usynlig fiende er her. Nyhetspush på mobiltelefonen som melder at Norge lukkes ned. En ny tid er brått begynt, men man tilpasser seg veldig raskt.
Der slutter også sammenligningen. Det er ikke mulig, rettferdig eller sant å bruke 2. verdenskrig metaforer på korona utbruddet. Men erfaringene fra reisepåhytteforbud og tippeligafrihet kan bidra til refleksjon over min mors motiver. Denne primitive følelsen av å ha blitt begrenset, være forhindret, være ufri. Følelsen som, paret med kjedsomhet, kan få noen mennesker til å gjøre rare og impulsive ting. Når utsikt til en påske med hjemmemonopol og premierleaguemangel kan få folk til å gå fra konseptene? Hva kan skje hvis friheten virkelig blir borte? Det sies at det er i krisetider vårt sanne jeg kommer til syne.
Det var ikke freden som kom den 8. mai. Krigen eller historien tok ikke slutt i 1945. Ikke i Norge eller i verden. Den bare endret seg. Våpnene stilnet. I storsamfunnets historie kalles etterpåkrigen den kalde. Menneskene som beholdt og beholder krigen i sine liv ville kanskje kalt denne krigen den tause eller hemmelige. Hvis noen hadde spurt om deres mening. Mest kjent er krigsseilere som gikk fra asken til ilden ved fredsutbruddet. Samfunnets behandling av dem som holdt krigsmaskinen i gang gjennom konvoihelvete er en nasjonal skam som heldigvis er forsøkt bøtt på i ettertid.
Men kvinnene som trådte feil kunne ikke forvente tilgivelse eller omsorg hverken da eller siden. Ingen nåde ble vist for de 447 norske kvinnene som arbeidet som frontsøstre ved tyske lasaretter. Tvert i mot. Mange meldte seg frivillig av overbevisning. Noen av opportunisme og eventyrlyst eller naiv hjelpetrang. Noen få, som Hanna Kvannmo, har stått rakrygget fram og sagt det som det var. Eller de mange fler som lot seg lede av kjærligheten. Ja, jeg vet at det finnes et navn på kvinnene som bukket under for kjærligheten eller øyeblikket. Men jeg har bestemt for at jeg ikke skal skrive eller bruke navnet. Jeg vil også etter beste evne la være å si det høyt. Det holder med å tenke det. Jeg pirrer nysgjerrigheten din nå, ikke sant? Det er bra. Du skal bruke nysgjerrigheten din til å finne ut hva navnet er (mest sannsynlig vet du det allerede). Så skal du gå ett hakk videre i din undring. Hva slags hat lå bak menns holdninger til kvinner som hadde trådd feil? Hva var det som gjorde det nødvendig å straffe kvinner som hadde vært dobbeltagenter, kontorister eller frontsøstre vesentlig hardere enn menn som var i arbeid for tyskerne allerede mens norske styrker kjempet for livet i Narvik? De aller flest krøp inn i sine skall av skam. Mange led med sine mobbede barn. I det hemmelige. I taushet.
Og sannheten om krigen, enhver krig, har særdeles dårlige kår. Flertallet i en krig er passive kvinner, menn og barn som mottar den smerte vi mennesker påfører oss selv. Den smerten som blir ved. Smerten som vi kan la ta ovehånd eller forholde oss til. Men ikke skal tie om. Smerten er den egentlige krigen. Og kanskje den krigen vi skal minnes ved årets fredsjubileum. Den krigen som aldri tar slutt.
Hvorfor dro min mor ut i krigen? Var ønsket om å sykepleier så sterkt at hun ikke så “rundt seg”? Hva tenkte hun der midt i galskapen, ondskapen, myrderiene? Hva opplevde hun? …..og hvorfor fortalte hun ikke sine sønner om sine opplevelser. Disse, og mange andre spørsmål, undringer og forundringer strever jeg med. Det skal bli en fortelling som jeg skal fortelle første gang den 08. oktober 2020 i Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand. Under krigen holdt det tyske sikkerhetspolitiet til i dette gule murhuset med utsikt over byen. Et hus med smerte i veggene.