I grunnen har jeg veldig mye å takke Danmark for. Jomfru Ane Gade og synden som pur ung. Hirtshals og den forblåste kjedsomhet som trett interrailer. Parker, kroer og campingplasser som småbarnsfar. Jeg forlot Haslev med tatovert sjel og adskillig færre tårer, men våget for første gang å kalle meg forteller.
Men den dansker som har tråkket de dypeste spor for meg er nok Sven Hazel. Hans rystende fortellinger om krigens innerste vesen gjennom øynene til en tysk straffebataljon soldat førte meg rakt inn i pasifismen. Spesielt etter at jeg leste andre kilder og fant ut at han ikke overdrev.
Livet som militærnekter begynte en vårdag i 1981 på Stavanger politikammer. Den nitten år gamle Ivar var nok ikke så pragmatisk eller rund i kantene. Det måtte tre avhør til før den tålmodige politibetjenten mente at det som kom ned på papiret var godt nok til at jeg slapp en runde i rettssalen og mulig fengselsstraff. Jeg husker at vi hadde det riktig hyggelig, men vi strevde litt med etikken.
Det springende punktet var det klassiske dilemma: “Hva vil du gjøre hvis du hadde dine kjære rundt deg og det kom en fiende med gevær og ville skyte dere alle?” Mitt svar var: “Jeg vet ikke. Det ville vært svært vanskelig å gjøre noe fordi jeg ikke ville hatt noe gevær, eller trening. Det kan være. Situasjonen er hypotetisk og mye ville avhenge av omgivelsene osv. osv.” Politibetjenten: “Men hvis du hadde gevær. Ville du skutt?” Hvorpå jeg gjentok meg selv vel vitende om at et slikt svar kunne medføre å bli tiltalt for situasjonsbetinget militærnekting. Dette var svært omdiskutert i samtiden og kunne føre til fengsel. Men etter noen runder fant vi en formulering som vi begge antagelig var misfornøyde med og jeg fikk godkjent nektingsrunnlaget og ble overført til siviltjeneste.
I alle år har jeg grublet på to ting. En. Var jeg feig som ikke sto på mitt og viste solidaritet med dem som måtte sone tjenesten i fengsel for sin overbevisning? To. Det må jo finnes et svar på dilemmaet. Begge spørsmålene fører bare til flere spørsmål. Man kan lett male seg inn i et etisk hjørne ved å sette to streker under. Det er visdommen i denne afrikanske dilemmafortellingen.
En jegers favorittbytte var ape. En gang han var ute på jakt fikk han øye på et prakteksemplar i klar siktlinje og innenfor rekkevidde. Han kunne umulig bomme. Sakte hevet han geværet. Spente hanen uten en lyd og begynte å krumme avtrekkerfingeren. Da sa apen: “Hvis du skyter meg så dør din mor. Hvis du ikke skyter meg dør din far. Velg.”
Men hvor vil jeg så med dette? De som har fulgt meg på sosiale medier eller på bloggen har kanskje lagt merke til at jeg arbeider med en fortelling fra krigen. Om min mor og hennes liv som frivillig sykesøster i det tyske røde kors. Hun gikk over til fienden. Frivillig. Og nå er jeg kommet til det sted og den tid i prosessen at jeg ikke kan skyve de etiske problemstillingene foran meg lenger. Jeg må åpne opp og tenke gjennom mange ting på nytt. For å stå støtt i egen fortelling og ha troverdighet som kunstner.
Heldigvis har en forteller alltid gode hjelpere.Noen levende mennesker, men i hovedsak andre fortellinger. Fortellinger om den tyske wehrmachtlegen med det ensomme hjertet. Eller eventyret om smedens kone som endte på bålet for hekseri. Historier som gir bredde og dybde til spørsmålene. Historier som tilbyr avstand og dermed mulighet til å se ting fra litt andre vinkler. Og det underlige er at uansett hvor tilfeldig det kan føles, så er det alltid den historien du kan bruke som kommer til deg.
Var det nå sånn at smedens kone virkelig var en heks, eller hadde lærlingene bruk for å få henne av veien for å skjule egne synder?
En smed hadde to lærlinger og en kone. Lærlingene var brødre. Smeden var vel fornøyd med sine lærlinger og de med sin mester. Den eldste broren hadde lagt merke til at den yngste så ut til å sykne hen. Han ble blekere og blekere, men han ville ikke ut med hva som feilet. Men tilslutt kunne han ikke lenger arbeide og måtte fortelle sin bror hva som var galt. Hver natt kom elskerinnen. Hun red ham så hardt at han ble helt utslitt. Den eldre broren så litt oppgitt ut og smilte blekt. Akkurat det måtte jo kunne ordnes, tenkte han. Du forstår ikke, fortsatte den yngste. Elskerinnen er en heks. Hun fester bissel på meg og forvandler meg til en hingst. Så rir hun meg nådeløst over haug og hammer til der de underjordiske og andre mystiske vesener danser, synger og drikker med djevelen selv. Jeg må stå bundet uten mat eller drikke. Når det nærmer seg morgengry rir hun ennå hardere hjem igjen. Jeg klarer det ikke mer, stønner den yngste broren.
Så, så sa den eldste. Nå skal vi bytte plass i natt. Så får du sove så ser jeg om jeg kan få bukt med heksa. Den natten festet elskerinnen bisselet til den eldste broren og han bel en flott hvit hingst. Hun red ham over blånene så han ble helt svimmel. Vel framme bandt hun ham til et stort tre og kastet seg inn den villeste og merkeligste dansen den eldste broren noen gang hadde sett. Men han hadde andre ting fore enn å se på den. Han begynte å gnikke og gni, nykke og vri og med ett var han fri fra bisselet. Han gjemte seg bak treet. Når heksa kom tilbake kastet den eldste broren seg over henne og festet bisselet på henne. Hun ble forvandlet til en vakker hoppe. Den eldste broren kastet seg opp på henne og drev henne avgårde i vill galopp hjemover.
Etter å ha ridd en stund la han merke til at hoppen hadde mistet en sko på venstre forhov. Han stoppet ved en åpen smed og skodde hesten. Han lot henne få ny sko på høyre hov mens han nå var i gang. Vel hjemme mens solen så vidt hadde begynt å vurdere å stå opp tok han bisselet av hoppa og lot heksa løpe. Vel fornøyd med seg selv gikk han for å vekke sin bror.
Den morgenen kunne ikke smedens kone forlate sengen. Hun var så syk, så syk. Smeden ble virkelig bekymret. Konen var jo aldri syk. Han ropte på den eldste lærlingen og ba ham hente legen.
Legen kom og ba om å få ta pulsen, men konen nektet. Hun ville bli under dynen uansett hva. Men da mistet smeden tålmodigheten og rev av henne dynen. Der, istedet for hender, har hun to nyskodde hover. Og ved nærmere undersøkelse har kroppen hennes blåmerker, risper og sår etter eldstebrorens ville ritt.
Brødrene kommer nå fram med sin historie og smedens kone havner umiddelbart på bålet. Den yngste broren blir helet ved å spise smør laget av melk fra kuer som har gresset på kirkegården, Et ufeilbarlig middel mot hekseri.
Så, tenker du kanskje nå. Hva i all verden skal han bruke et eventyr til? Hva er poenget? Hva har det med hans mors landssvik å gjøre? På den ene siden ingenting. På den andre siden alt.
Man kan se på et eventyr som bare et eventyr. Eller man kan se på et eventyr som et slags speil av virkeligheten. Fortalt gjennom generasjoner og i utallige versjoner for å formidle erfaring, advare, skremme eller underholde. Felles er at de ikke gir svar, men åpner for nytenkning og eksperimentering. Min mor sa alltid: “Når det gjelder som mest. Gjør noe nytt. Eksperimenter.”
Jeg vil foreslå et par tankeeksperiment. Hva om vi bytter ut smedens kone med de norske frivillige i tyskernes tjeneste, IS kvinner, eller andre kvinner som ikke har oppført seg i forhold til brødrenes, seierherrenes historiefortelling? Eller hva om brødrenes motiv ikke var å fange en heks, men at de følte seg truet av en situasjon som hadde kommet ut av kontroll. Sånn kan vi fortsette å “flytte rundt” på eventyrets deltagere, handlinger og motiver. Vi vil merke at det skråsikre smuldres bort og det glassklare dimmes.
Tilbake i forhørsrommet på Stavanger Politikammer. Hvis jeg kunne gjort avhørene på nytt i dag så ville jeg spurt politibetjenten: “Hva ville du ha gjort hvis du med skuddklart våpen i hånd kom brasende inn i et rom, og plutselig hadde en liten flokk ubevæpnede mennesker foran deg?”