Skal vi nå aldri bli bli ferdige med denne hersens krigen? Tenker mange og kanskje du? Svaret er nei. Vi blir aldri ferdige med krigen. Hverken den store eller de mange små. Og vi vil få en god dose neste år i forbindelse med syttifemårs jubileet for freden. Hvilken fred? For mange ble den såkalte freden begynnelsen på nytt strev og mer lidelse. Krigen og krigens konsekvenser fortsatte. Andre steder og på andre måter.
Ifølge Wikipedia så slapp Royal Air Force 450 meget store bomber, såkalte luftminer eller Blockbusters på ca 1800kg pr stk, over München natten mellom 24. og 25 april 1944.
Blockbusteren var designet til å blåse tak av hus slik at de mange små brannbombene som fulgte etter fant veien inn til folk med sine 2kg brennbart magnesium. Sammen med 61000 "vanlige" høyeksplosive bomber bidrog dette til at over 50% av München ble ødelagt den natten. 300.000 mennesker ble husløse. Hvor mange som ble drept står det ingenting om i artikkelen. Jeg antar at det var mange, veldig mange.
Piloten Jack Murray forteller at han den 17.april 1943 slapp sin 2 tonn tunge Blockbuster fra 1800 meters høyde over Koblenz. En høyde som ble regnet som minimum sikkerhetsavstand. Allikevel ble flyet, "G for George", et Avro Lancaster bombefly på 32 tonn, løftet som av en kjempehånd og en nødutgang på toppen av flyet ble blåst av. Historien forteller ingenting om dem som tok i mot på bakken. Eller om langtidsvirkningen av Amatol, RDX/TNT, Minol, eller Torpex som blockbusterbomben var fylt med. Denne bomben var en av 90.000 blockbustere som ble sluppet over Tyskland mellom 1943 og 1945.
Det er vanskelig å tro at 180.000 tonn blockbusterkjemikalier ble borte i brannstormene på bakken. Som menneskene som forsvant uten grav ble nok også kjemikaliene værende i vårt økosystem i en annen form. Menneskene som minner. Kjemikaliene som temperaturøkning i Arktis. Det må være en sammenheng mellom all den dritten vi har kastet i hodet på hverandre i all verdens kriger de siste hundre årene og klimaendringene.
Klimaendringene tar ingen pause. De kjemikaliene og gassene, all plasten, som endrer våre levekår er allerede sluppet ut. Endringene skjer både sakte og raskt. De virker forskjellig og uforutsigbart. Det kan være de kan stagges. Det er jo lov å være positiv. Teknologi kan utsette virkningen og lette livet for endel av oss. Men ikke for alle.....og våpenfabrikkene har ikke ligget på latsiden. Blockbusteren blir bare en kinaputt til sammenligning.
Min mor overlevde den forferdelige Münchennatten i 1944. Derfor kan jeg skrive denne bloggen. Det var egentlig meningen å skrive om hva hun gjorde der og hvorfor. En slags offisiell start og innledning til arbeidet med mitt neste fortellerprosjekt. Jeg ville drodle litt om mine forventninger til møtet jeg skal ha med "Arkivet freds- og menneskerettighetssenter" i Kristiansand på tirsdag 26.11. Men det får vente til neste blogg. Blockbusteren kom i veien.