Ved Tobias og Guri sine graver på Umpumulo misjonsstasjon i Sør-Afrika gråt jeg. Helt uforberedt kom tårene på meg. Men etter litt måtte jeg smile både av vemod og glede. Engasjementet mitt satt så dypt at jeg måtte gråte en skvett over to som hadde vært døde i godt over 100 år. Som hadde levd i et samfunn så forskjellig fra mitt. To som hadde et prosjekt og overbevisning så fjernt fra min. Allikevel nært. Allikevel, på et underlig vis, der og da, føltes det nært.
For meg er deres endestasjon en holdeplass på reisen i min "fortellerbåt", som min gode venn Gustav kaller den. Det er en reise mot ukjent mål som jeg gjør hver gang jeg forteller. Jeg reiser ikke alene. Jeg reiser sammen med publikum. Lytterne. Nye detaljer, nye bilder kommer til ansporet av stemningen i øyeblikket. Vårt felleskap. Andre bilder blekner og blir borte. Kanskje kommer de igjen noen forestillinger senere. Vi er noe og samtidig er vi underveis. Vi flyter ikke med elven. Vi svømmer i den. Vi leter etter en skatt som flytter seg hver gang man får øye på den. En skatt som løser seg opp i virkeligheten. Der, i stillheten før neste ord blir sagt går hver og en til sine tanker og tider med sin erfaring. Men det hender at vi møtes igjen. Som for eksempel det eldre paret på første benk i Klepp bibliotek. Hånd i hånd. Ivrig lyttende. For tredje gang reiser vi med pionermisjonærene.
Det føles godt å ha fullført triologien. Framover skal jeg konsentrere meg om å selge og fortelle "Sild, salighet og Zulu". Denne fortellingen er et slags sammendrag av triologien. Men samtidig er den en ny, fjerde fortelling. Når fortellerbitene pusles annerledes får jeg vite mer om Tobias, Guri og Guri, Hans Paludan, Lina og de andre . Det er akkurat det vi trenger fortelling til. Å skifte fokus. Gjerne ved veiskiller i livet eller når vi har befolket hendelsesløsheten for lenge. Vi trenger inspirasjon til å se det som er større enn oss selv. Finne noe å strekke oss etter.
Gravene i Umpumulo forvandlet mine fortellinger om pionermisjonærene Tobias og Guri fra gotiske drømmer på gulnet missionstidendepapir til om mennesker som virkelig hadde levd. Mennesker som, og det håper jeg virkelig, følte at de hadde oppnådd noen av sine drømmer ved å reise halve jorden rundt uten sikker returbillett. De kastet seg ut i det ukjente. Deri ligger min beundring og min motivasjon for å fortelle om dem.
Takk til dere som lytter. Der, i stillheten før neste ord blir sagt ligger kimen til neste fortelling.....