Hva handler fortelling om, egentlig? Jeg har tenkt mye på det. Tenkt. Ikke for å finne svar. Det er ikke fortellerens oppgave å finne svar. Det er fortellerens oppgave å stille spørsmål, eller kanskje mer presist: Å fortelle historier som får lytteren til å stille spørsmål. Til seg selv. Til omgivelsene. Hvis lytteren vil. Eller kanskje lytteren er kommet til forestillingen for å la seg underholde? For å få fred fra egne tanker? Av nysgjerrighet? Eller har gått feil?
En gang kom en dame bort til meg etter at jeg hadde fortalt ferdig. Beklager at jeg sov gjennom nesten hele forestillingen, sa hun. Det var ikke din feil. Det lille jeg hørte var veldig bra. Jeg var bare så gruelig trøtt. Det gjorde ingenting, svarte jeg, og fortsatte: Tvertimot. Det var beroligende å ha deg sovende på første benk. En ro jeg følte smittet over på meg og fortellingen. Vi fikk antagelig det vi trengte begge to.
Jeg hadde sett at hun sov. Men det gjorde godt for henne og for meg. Vi fikk det vi trengte.
Og det er kanskje det fortelling handler om? Om å dekke et behov.
En annen gang kom en mann marsjerende bort til meg. Han hadde ikke hørt et kvidder av hele forestillingen. Men hvorfor sa du ikke ifra?...forsøkte jeg. Eller satt deg på første benk? Jeg hadde litt dårlig samvittighet fordi vi hadde slått av lydanlegget og dermed teleslyngen. Mannens høreapparatet fungerte nok ikke. Men han bare gjentok at han ikke hadde hørt noen ting og marsjerte ut. Jeg sto litt molefonken inntil en av de lokale sa: han gjør det hver gang. Det er hans greie. Han hadde fått dekket et slags behov. Og jeg hadde fått en påminnelse om at lyttere kommer i alle fasonger. Vi hadde begge fått det vi trengte....eller?
Den tredje fortellingen. Fortellinger kommer alltid i tre, akkurat som frokostegg kommer parvis. I den tredje fortellingen fortalte jeg for en gjeng meget demente. Hos de fleste var ingen hjemme selvom lyset så ut som om det var på. Men alle lyttet. Etterpå tok en hvithåret velstelt dame meg varmt i hånden og takket for seilturen til Svalbard. Jeg hadde fortalt om min fars blindtarm ombord på tremasteren skoleskipet Sørlandet og ikke nevnt Svalbard med et ord. På ordene seil og sjø hadde hun kastet loss og reist til ungdommen da hun og kjæresten seilte jorden rundt.
Jeg holdt workshop i historisk fortelling i Trondheim her om dagen. Gruppene valgte hver sin hendelse. De skulle besvare spørsmål om hva fortellingen kunne handle om i en større sammenheng. I den fine samtalen som fulgte ble en melding om stiftelsen av "Politiets kvindeforening" i Trondheim den 09. desember 1921 til en fortelling om kvinners rettigheter, skjult prostitusjon og familiepolitikk.
Så handler kanskje fortelling om å lytte til seg selv og sin egen identitet. Fortelleren kan spørre: Hvorfor forteller jeg disse historiene, egentlig? Jo, det skal jeg fortelle deg. Akkurat nå handler det mest om at min terapeut har lagt ned sin praksis.
Jeg hadde min siste time i dag. Vakummassasjens intense smerte er historie. Jeg føler meg frislept i et tomt rom. Jeg burde egentlig være glad. Fordi, i tillegg til smerten, slipper jeg hennes tidvis enerverende optimisme. Vi snakket (naturligvis) om alle de mulighetene som nå åpnet seg både for henne og for meg. Vi snakket også om at ingen teknologi, app eller nettjeneste kan erstatte hender eller møter mellom mennesker fjes til fjes. Det var bare dyktige hender som kunne vekke min forstrekte skuldemuskel til live. Den gang for så lenge siden. Takk Silje. Vi sees!
.,,og til slutt, til deg som leser (hvis du har orket å henge med så langt.....). Hvis du kjenner, vet om, eller kommer i kontakt med noen som driver med "killfies" på skjulte nettverk. Ikke la vedkommende slite alene!! Du trenger ikke si så mye. Hun eller han trenger kanskje bare å sove en stund på første benk. Mens du lytter.
Comments